Intervju med Jan Gehl, gjennomført for arkitekur.no

«I Norge har vi i år hatt en stor debatt om byutvikling, med utgangspunkt i samfunnsgeografen Alf Jørgen Schnells bok «På sporet av den tapte framtid». Her kritiserer han den nyliberale byutviklingen, litt på samme måte som du kritiserer modernismen: Den skaper et monotont, kjedelig og trist byliv. Schnell mener vi trenger en sterkere offentlig styring, som kan legge mer til rette for sosialt liv, og mer mangfoldig byliv. Det han vil gjenreise er de sosiale ambisjonene i modernismen.

– Ja, i den tidlige modernismen, var det stort sosialt engasjement. Senere ble det bare en steril form man plasserte ting inn i. Den tidlige modernismen er interessant. Det er også interessant å se hvordan det ble overtatt av bolignød, hvor man gikk fra å tenke kvalitet til å tenke kvantitet.

– Og sånn fortsetter det i dag i Oslo: vi trenger flere boliger, så vi må bygge høyt og tett, sies det.

– I Danmark er det slik at når du har en tomt, så kan du bygge så og så mange kvadratmeter på den. Du kan bygge høyt eller lavt, men antallet kvadratmeter er det samme. Jeg vet ikke om det er annerledes i Norge, om du kan få flere kvadratmeter om du bygger høyt. Men det krever dyktigere arkitekter for å bygge lavt. Høyhus er den dovne arkitekts svar på tetthet.

– I Oslo velger man nå ut enkelte områder, rundt knutepunkter, der utnyttelsesgraden settes opp og man kan bygge høyere.

– Det er jo interessant hva motivet er. Er det for å få flere boliger, flere kvadratmeter? Kvadratmeter kan du jo selge. Vet du hva det beste argumentet mot høyhus er? Du ser dem hele livet, og du kan aldri bli fri. Hver gang du løfter blikket, så er det der. Et lavt, anonymt byhus ser man nesten aldri, det kan godt være stygt. Det er mye høyere krav arkitektonisk til et høyt hus.

I sin bok Byer for mennesker har Gehl gjort studier der han undersøker hva folk faktisk opplever når de går opp i høyhus.

– Da fant vi ut at etter femte etasje mister du kontakt med jorden og blir en del av luftfarten. Da er det måker, skyer og SAS du er i kontakt med, ikke byen. Fem-seks etasjer er en interessant høyde. Da er du fortsatt i byen. Paris har en høy bebyggelsestetthet, der bor det mange mennesker, men det er kun syv etasjer. Barcelona også, seks-syv etasjer. I Melbourne vil de doble antall innbyggere, fra tre til seks millioner, og har funnet ut at ved å bygge seks etasjer langs trikkene ut til forstedene, så får man plass, og samtidig bedre offentlig transport. Det er jo en spennende tanke.»

Vi bør ikke glemme at vi er i Norge. Solen er en av de viktigste faktorene for å få liv på et sted, enten det er på torget, i gatene, på terrassene eller innendørs. Planter trenger sol og vi trenger sol!

Derfor er stedsanalyse nødvendig på mange ulike måter.

Som arkitekt ser jeg på sollyset som det første aspektet som bør vurderes i den arkitektoniske utformingen av bymiljøer. I Norden, hvor sollyset kan være begrenset, spesielt i løpet av vintermånedene, er det avgjørende å utnytte og bevare sollysets kvaliteter for å skape trivelige, sunne og bærekraftige byområder.

Liggende gesimser på maksimalt 6 etasjer kan også bidra til å skape gode forhold i byens gater, torg og bakgårder. Vi bør se på gode eksempler fra byer som København, Paris, Barcelona og andre store og små byer som har implementert smarte løsninger til glede for innbyggerne. Dette vil bidra til å utvikle byen og bygge dens historie for Ski på lang sikt.

Ski står foran store endringer i løpet av de neste 20 årene, og derfor bør vi velge og bestemme hva som er mest egnet for å skape en levende utvikling med fokus på sikkerhet, trivsel og estetikk. Vi er her for å gå gjennom dette på best mulig måte.